Ikke la elektrifisering slå beina under en sirkulær bioøkonomi

Mens EU skriker etter mer fornybar gass og har satt konkrete mål for biogassproduksjon, gir myndighetene i Norge blandede signaler om produksjon og bruk av biogass i Norge. Politikkutformingen kunne hatt nytte av verdikjedebaserte perspektiver, der hvert problem ikke skal løses isolert.

Kari-Anne Lyng, Forskningssjef i NORSUS Norsk Institutt for Bærekraftsforskning

Nylig meldte Enova at investeringsstøtten for biogasskjøretøy opphører. Begrunnelsen er at etterspørsel etter biogass ikke lenger er flaskehalsen for økt biogassproduksjon. Dette kommer kort tid etter at det ble kjent at investeringsstøtten for fyllestasjoner bortfaller, noe som har ført til en debatt om virkemiddelbruken knyttet til biogass og hvilken rolle biogassen skal ha i årene fremover. NORSUS har forsket på verdikjeder for biogass i over 15 år, både med tanke på miljønytte og økonomisk lønnsomhet for aktørene i verdikjeden. Vi mener det er på høy tid med en systematisk gjennomgang av virkemidler, og at virkemidlene bør baseres på forskningsbasert kunnskap.

I fremtidens energimiks vil det være behov for mange ulike energibærere. Fornybar elektrisitet er tiltenkt en rolle innenfor mange sektorer, og kan komme til å bli en knapp ressurs. Det er blant annet usikkerhet knyttet til om vi vil lykkes med å produsere nok fornybar elektrisitet og om distribusjonsnettet vil ha tilstrekkelig kapasitet. Elektrisitet produsert fra vind og sol varierer gjennom døgnet og året, noe som krever infrastruktur for lagring av energi. Til dette brukes sjeldne metaller, og det det også er uvisst om vi kommer til å ha nok materialressurser, og hvem som vil ha tilgang på disse ressursene i fremtiden. Det er derfor viktig at bruken av energibærere i fremtidens energi- og drivstoffmiks er gjennomtenkt og kunnskapsbasert, at virkemidlene er forutsigbare, og at beslutninger ikke bare tas på bakgrunn av dagens økonomiske situasjon. Vi i NORSUS mener at det finnes for lite forskning på scenarier for fremtidens energimiks, ikke bare fra et økonomisk perspektiv, men også fra et helhetlig miljøperspektiv. Slik forskning vil bidra til å avklare hvilken rolle biogassen bør ha i fremtidens energisystem, og hvordan staten kan innrette sine virkemidler for å komme dit.

Mens oljen kan bli liggende i bakken dersom etterspørselen etter fossile drivstoff avtar, er den norske biogassproduksjonen basert på biologiske avfallsressurser, husdyrmøkk og reststrømmer. Dette er ressurser som uansett må håndteres på en forsvarlig måte for å unngå at de bidrar til miljøproblemer som klimaendringer, overgjødsling og forsuring. Når Espen Barth Eide trekker frem biogass som en dyr løsning sammenliknet med andre energibærere, er det viktig å stille seg spørsmålet: Er alternativ håndtering av de biologiske avfallsressursene inkludert i disse kostnadene?

Som følge av krigen i Ukraina har biogass fått en forsterket rolle i EU og er ansett som et viktig verktøy for å redusere avhengigheten av naturgass fra Russland. I flere land har biogassproduksjonen hatt en betydelig vekst. Dette gjelder særlig Danmark som nå ansees som et foregangsland. I Norge har ønsket om å etablere nye biogassanlegg vært stort, men likevel har biogassproduksjonen ligget stabilt på 700 GWh de siste årene. En studie utarbeidet av oss i NORSUS viser at vi har en omfattende råstoffbase i Norge som gjør at potensialet for økt produksjon er betydelig.

Når landene rundt oss investerer i bygging av nye biogassanlegg vil etterspørselen etter biologiske avfallsressurser øke. Dersom vi ikke lykkes med å oppskalere biogassproduksjonen i Norge, er det en risiko for at ressursene vil eksporteres til biogassanlegg utenfor Norge. Vår forskning viser, i motsetning til hva Enova hevder (Klimaet bryr seg ikke om hva vi bruker biogassen til), at klimanytten til biogass-verdikjeder i stor grad er avhengig av hva biogassen brukes til og dermed hva den erstatter. I et livsløpsperspektiv er klimanytten størst dersom biogassen erstatter diesel, og deretter naturgass. Derimot bryr ikke klimaet seg om vi erstatter de fossile energibærerne i Norge eller i et annet land. Fra et verdiskapnings- og selvforsyningsperspektiv kan det likevel være viktig å sørge for at den norske biogassproduksjonen økes, fremfor å eksportere biologiske avfallsressurser.

Til tross for lav biogassproduksjon, har vi i Norge oppnådd to ting det er verdt å være stolte av i internasjonal sammenheng: utsortering av matavfall i de fleste kommuner og en relativt stor andel av biogass brukt til transport. Siden vi ikke har et utbredt naturgassnett, har virkemidler knyttet til fyllestasjoner og kjøretøy hatt en nøkkelrolle for at biogass har erstattet diesel og oppnådd betydelig klimanytte. Når investeringsstøtte for både kjøretøy og fyllestasjoner nå fjernes som virkemidler, risikerer vi at denne utviklingen stagnerer eller i verste fall reverseres.

Et av de viktigste virkemidlene for økt biogassproduksjon i Norge er investeringsstøtte fra Enova, der et av tildelingskriteriene er innovasjonsgrad. Dette er hensiktsmessig dersom målsetningen er teknologiutvikling, men det kan også føre til høyere risiko og en lavere takt på oppskaleringen. Hvis målsetningen er en raskere økning av biogassproduksjonen i Norge, bør det heller vurderes å gi andre incentiver slik at anleggene baseres på velutprøvd teknologi.

En god utnyttelse av bioresten, som er biproduktet ved biogassproduksjon, er nøkkelen til kostnadseffektive verdikjeder, resirkulering av næringsstoffer til egen matproduksjon, og høyest mulig miljønytte fra avfallsressursene. Til nå har det vært lite midler rettet mot investeringer, forskning og innovasjon som kan gi økt verdsetting og kommersialisering av produkter fra biorest.

Det synes å være på høy tid å gjennomgå virkemidler for biogassproduksjon, og sørge for at disse er konsistente både på tvers av sektorer og mellom nordiske land. Det er viktig at de fornybare energibærerne ikke utkonkurrerer hverandre, men at vi oppnår en miks som kan bidra til å fase ut de fossile energibærerne.