Å tåle sin egen møkk

Det er en krasj mellom fakta og følelser i synet på bruk av avløpsslam i jordbruket, skriver kronikkforfatteren.

Line Diana Blytt, Norwaste AS

Kommunale avløpsanlegg er en del av det «grønne skifte». De behandler avløpsslammet slik at det produseres biogass og slam som kan brukes som gjødsel eller jordforbedring. På en konferanse i Trondheim for tjue år siden stemplet en britisk forsker Norge som «A biosolid heaven», en himmel for slam. Det stemmer forsåvidt, nesten alt avløpsslam fra kommunale renseanlegg brukes i kornproduksjon og i grøntanlegg som gjødsel og jord. På dette området resirkulerer vi faktisk godt over 80 prosent av vår egen møkk til sammenligning med Sverige og Danmark som begge er rett under 65 prosent. Det har vi gjort lenge uten at folk flest har vært klar over det. For mange er avløpet og avløpsslam dessverre ensbetydende risiko for smitte, lukt og giftige stoffer, og ordningen med gjenvinning av slam fra avløp er stadig under trussel om restriksjoner. Får du først ferten av denne risikoen, blir nytten og verdien i behandlet avløpsslam i form av jordforbedring, gjødselseffekt, god samfunnsøkonomi og ikke minst større klimagassbesparelser ved produksjon av grønn energi som biogass og karbonlagring i jord – helt tilsidesatt i diskusjonen. Kan vi finne en pedagogiske tilnærming for å få risikodiskusjonen fruktbar eller er risikodiskusjon kun basert på ideologiske og følelsesmessige uenigheter?

500.000 tonn årlig

Vi produserer faktisk 500.000 tonn jordaktig slam fra våre renseanlegg per år som i all hovedsak brukes som gjødsel og til jordforbedring, og mesteparten av dette avløpsslammet har også vært kilde for produksjon av biogass som en av behandlingsløsningene. Er biogassanlegget stort nok,  produseres mer energi enn det renseanlegget trenger, og biogassen kan oppgraderes som drivstoff til biler, busser og lastebiler. En verdikjede, kommuner, bønder og slamentreprenører har holdt i hevd lenge. Fra gammelt var det til og med egne sidespor på jernbanen for å frakte møkk vekk fra byene. I dag, bare i Oslo, produseres seks store billass med hygienisk og kvalitetsmessig kontrollert slam hver dag fra våre avløpsrenseanlegg. Oslo og Trondheim ligger heldigvis i et den delen av Norge med mest kornproduksjon og befolkningens produksjon brukes i landbruket og i grøntanlegg. Verre er det for Bergen som har syv fjell og brattlendt landbruk. De må bruke Bergensbanen for å få møkka fram til flatbygdene.

De kommunale renseanleggene, på vegne av innbyggerne, er avhengige av pålitelig, kostnadseffektiv avsetning for avløpsslammet de produser. Komplekse verdikjeder med teknologiske veivalg, logistikk og mellomlagringsplasser bygges. I landbruket er det bare et kort vindu som er mulig å spre avløpsslam. Slammet må moldes ned raskt, jorda må ikke være bløt og klinete og det må skje innenfor datodefinert vekstsesong. Det samme gjelder for grøntanleggsbransjen da sesongen er kort. Men, verdikjeden er truet. Hvis avløpsslam ikke kan gjøre nytte som gjødsel og jordforbedring, er alternativet brenning. Da må biogassen brukes til tørking før forbrenningen, og alt karbonet i biogass og slammet går opp i røyk. Joda, pyrolyse og produksjon av biokull kan være et alternativ for å spare noe av karbonet, men foreløpig er løsningene på tegnebrettet, kostbare og uprøvde i full skala.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skepsis og usikkerhet

Selv med et strengt regelverk, blant de strengeste i Europa, hviler det alltid skepsis og usikkerhet om avløpsslam er trygt nok. Norge har krav til kvalitet, som grenseverdi for tungmetaller og maksimalt innhold av plastsøppel, krav til hygienisk behandling og kontroll av smittefare, det skal ikke lukte vondt og det er forbud mot innhold av giftstoffer som gir risiko for skade på folk, flora og fauna. I tillegg er det begrensninger på bruksmengde og arealbruk samt karantenebestemmelser etter spredning. Omfattende nasjonale risikovurderinger har vært gjennomført og nye kjemikalier og stoffer identifiseres, analyseres og risikovurderes, og vi spør fremdeles. Er slammet trygt og er resirkulering det beste alternativet?

Min påstand er at hvis vi skal lykkes med økt resirkulering og materialgjenvinning må vi også være villig til å ta risiko. Det er graden av risikoen vi må tørre å diskutere da den aldri vil være null. Et eksempel på en miljøgift som ofte kommer opp når det gjelder avløpsslam, er bromerte flammehemmere. Disse brukes i visse tekstiler og møbler som må brannsikres, og brukes i alle mulige produkter som kan bli varme som mobiler, PC-er og TV-er. Hvis du reiser til USA eller England, er hver seng tilsatt dette kjemikaliet for å redde livet til de som eventuelt røyker på sengen. På den ene siden, hvor liv og verdier reddes både hjemme og på jobb, men på den andre siden, med en gang de samme molekylene finner veien til avløpet og i slammet er de miljøgifter og forbundet med helserisiko. Først da roper forskerne på miljøfarligheten og risiko for miljø og folkehelsen. Som om hvis vi sluttet å resirkulere avløpsslam ville det både reddet miljøet og oss selv. Hva med de andre kildene? Avløp fra renseanlegg eller overvann fra lager av elektronisk avfall ut i drikkevannskilder. Hvor stor er eksponeringen fra støv i egen bolig, eller madrassen vi borrer nesen ned i på natta?

Sterkt polarisert debatt i Sverige

Den kongelige tekniske høgskolen i Sverige (KTH) og Stockholms miljø institutt (SEI) har nylig gjennomført en undersøkelse om oppfatningen av begrepene ressurs og risiko knyttet til bruk av avløpsslam i landbruket. Bakgrunnen for studien er at i Sverige er det en sterk polarisert debatt på om man skal gjenvinne avløpsslam til landbruket som gjødsel eller om man skal brenne og destruere det. Studien har vist at frykt for forurensning og følelse av avsky er det som gir opphav til trusselen for bruk av avløpsslam som gjødsel i landbruket. Det er derfor ikke faktabasert skepsis, men frykt for ukjent risiko og en følelse av at avløpsslam er ekkelt. Og joda, avløpsslam har høy ekkeltfaktor.

Studien viser videre at det er komplekse kombinasjoner av tekniske, miljømessige, sosioøkonomiske, psykologiske og politiske faktorer som påvirker dømmekraft og beslutningstaking når det gjelder avløpsslam og bruk som gjødsel i landbruket. På den ene siden, renseanleggene og aktørene som er engasjert i faktisk bruk, forkynner fordelene ved avløpsslam som ressurs og gjentar behovet for tiltak ved kilden og risikostyringssystemer. På den andre siden, aktørene som har ansvaret for å undersøke, kontrollere og stoppe giftstoffer i samfunnet forsterker faktiske og potensielle risikoer. Mange av de sistnevnte fremhever mangler i overvåking, vil minimere risiko eller vil ha et fullstendig forbud mot praksisen.

Krasj mellom fakta og følelser

Det alvorlig er at studien konkluderer med at det er en krasj mellom fakta og følelser. Denne krasjen kan gi implikasjoner for offentlig tillit og effektiv risikokommunikasjon. Selv om det er bevist at det er store fordeler med avløpsslam i landbruket og at man ikke kan påvise noen konsekvenser, er ikke denne kunnskapen nok til å øke gjenvinningsandelen i Sverige.

Kan vi stole på forskere og beslutningstakere dersom de ikke klarer å skille mellom fakta og følelser og klarer vi å redusere distansen mellom grupperingene slik at vi finner en arbeids- og kommunikasjonsplattform som ikke polariserer debatten. Kanskje vi må anerkjenne at risikoen knyttet til kjemikalier og smitte i avløpsslam også inkluderer følelser. Må vi erkjenne at mennesket påvirker økosystemet fordi vi vi er en del av det, og vi må derfor tåle vår egen møkk, eller kanskje ønsker vi ikke å være en del av økosystemet? Hvordan skape det rommet som gir følelsesmessig trygghet for at begge parter vil ha minst mulig miljøbelastning og likevel mest mulig nyttevirkning og resirkulering. Er det så enkelt som «Seeing is believing»? Få flere forskere og myndighetspersoner ut på renseanlegg, ut i åker, lukte, kjenne og se at avløpsslam ikke er så ekkelt som ryktet tilsier. Arbeide aktivt for å ha gode relasjoner mellom alle de som jobber med avløpsslam slik at vi kan stole på at vi alle jobber for fellesskapets beste.

(En versjon av artikkelen er tidligere publisert i Kommunal Teknikk).