Kutt i drivstoffavgifter må ikke ødelegge de grønne investeringene

Den politiske striden om drivstoffavgiftene viser hvor krevende det er å kombinere hensynet til folks økonomi med behovet for å redusere bruken av fossilt drivstoff. Tilskudd til sirkulærøkonomiske tiltak er bortkastet om dieselsubsidier saboterer det grønne skifte.

Redaksjonen

Sommerferien er snart over med norske diesel- og bensinpriser ned mot svenske biogasspriser, rundt 16 kr per liter. Om noen uker går perioden med kutt i drivstoffavgiftene over. Med uforutsigbar amerikansk politikk i Midt Østen, er det naturlig å kunne vente bensin- og dieselpriser opp mot 30-tallet.

Senterpartiet vil forlenge avgiftskuttene, mens Rødt holder døren åpen, men ønsker å vurdere avgiftene samlet. Arbeiderpartiet har derfor invitert SV, Senterpartiet, Rødt og MDG til nye samtaler om drivstoffsituasjonen.

Det er forståelig at politikerne ønsker å skjerme både husholdninger og næringsliv i en tid preget av stor usikkerhet i energimarkedene. For mange er bilen et nødvendig arbeidsredskap, og transportbedrifter kan ikke uten videre sende alle økte kostnader videre til kundene.

Men avgiftsdebatten må handle om mer enn prisen på bensin og diesel de neste månedene. Den må også handle om hvordan Norge skal gjøre det mulig å velge bort fossilt drivstoff.

Langvarige, generelle avgiftskutt kan gjøre fossil energi mer konkurransedyktig og samtidig svekke insentivene til å investere i elkjøretøy, biogass og andre utslippsreduserende løsninger. Dersom staten bruker store beløp på å holde prisen på fossilt drivstoff nede, uten å styrke alternativene, kan et kortsiktig krisetiltak bli et hvileskjær for det grønne skiftet.

Det betyr ikke at elektrifisering alene er svaret på alle transportbehov. Elkjøretøy har kommet langt, særlig for personbiler og deler av varetransporten. Men tungtransport, busser, renovasjonsbiler, anleggsmaskiner og transport over lange avstander stiller andre krav til rekkevidde, nyttelast, ladeeffekt og infrastruktur.

Her må biogass få en tydeligere plass i politikken.

Biogass kan som kjent produseres av blant annet matavfall, husdyrgjødsel, avløpsslam og andre organiske restressurser. Dermed kan drivstoffproduksjon kombineres med avfallshåndtering, ressursutnyttelse og lokal verdiskaping. I tillegg kan biogass lagres og benyttes når energien trengs, uten å være avhengig av at det finnes tilstrekkelig kapasitet i strømnettet akkurat der kjøretøyene skal fylles eller lades.

Biogass og elektrisitet bør derfor ikke settes opp som konkurrerende løsninger. Det grønne skiftet trenger begge deler. Elkjøretøy vil være det naturlige valget i mange markeder, mens biogass kan spille en viktig rolle der elektrifisering er vanskelig, kostbar eller krever store investeringer i strømnett og ladeanlegg.

Utfordringen er at markedet trenger forutsigbarhet.

Transportører investerer i kjøretøy som skal brukes i mange år. Biogassprodusenter og energiselskaper investerer i kostbare produksjonsanlegg og fylleinfrastruktur. Dersom avgifter og rammevilkår endres raskt, øker risikoen for alle som vurderer å investere i grønne løsninger.

Politikerne bør derfor bruke møtet om drivstoffsituasjonen til noe mer enn å diskutere om dagens avgiftskutt skal vare noen måneder til. De bør også legge fram en langsiktig plan for hvordan avgiftssystemet skal fremme overgang til fornybare drivstoff og utslippsfrie kjøretøy.

Midlertidig hjelp til utsatte husholdninger og næringer kan være nødvendig. Men støtten bør innrettes slik at den treffer dem som faktisk trenger den, og ikke gjør det mindre lønnsomt å velge grønt. Samtidig må myndighetene sikre stabile rammevilkår for biogass, fortsatt framdrift i elektrifiseringen og raskere utbygging av nødvendig energi- og fylleinfrastruktur.

Trygve Slagsvold Vedum sier at Senterpartiet vil finne løsninger for folk og næringsliv. Det er et rimelig mål. Men den beste løsningen er ikke å gjøre Norge varig avhengig av billigere fossil energi. Den er å sørge for at flere får reelle og økonomisk forsvarlige alternativer.

Drivstoffavgiftene er bare ett av virkemidlene. Det avgjørende er om politikken samlet peker mot et transportsystem basert på elektrisitet, biogass og andre fornybare energibærere. Krisetiltak kan være nødvendige, men kursen må ligge fast.

Politikk omtales som det muliges kunst.Nå må Stortinget og  regjeringen ta frem de beste kunstnerne og «ro i land» en løsning som ikke saboterer det grønne skifte.

En stekvarm sommer med branner i store deler av Europa viser at klimaendringene ikke er midlertidige, selvom investorene nå får best avkastning på kuler, krutt og oljeindustri. Her må politiske myndigheter ikke hive bensin på flammene.