Alle er enige om målet – men veien føles foreløpig ganske ensom
I desember innføres industriutslippsdirektivet (IED). Tanken bak direktivet er god, men realiteten er at få av landets lakseslakteri vil være i stand til å følge regelverket. Skal regelverket følges, er vi mange som må samarbeide.
Om kort tid må lakseslakteriene langs hele Norges kyst håndtere enorme mengder biorest i form av våtslam fra rensing av prosessvann. I dag betraktes våtslammet som et dyrt og uhåndterbart avfall. Samtidig ønsker både slakteriene og myndighetene å finne en måte å forvandle avfallet til en verdifull ressurs.
Er det mulig? Ja, mener både slakteriene og myndighetene. I hvert fall i teorien.
IED har de beste hensikter. Det har som mål å beskytte miljøet og menneskers helse ved å redusere utslipp av forurensende stoffer til vann, sjø og elver. Forurensende virksomheter, som lakseslakteriene er i dette tilfellet, er pålagt å begrense forurensingen blant annet gjennom bruk av de beste tilgjengelige teknikker. Resipienten skal ivaretas på like god måte, enten utslippet går via kommunalt avløpsanlegg eller direkte fra virksomheten. Til syvende og sist er dette bra for oppdrettsnæringen. Det er deres eget produksjonsanlegg (les; sjøen og fjorder) som vinner på dette.
Både slakteriene og myndighetene ønsker mindre forurensing og bedre ressursutnyttelse. Hva er da problemet?
NCE Aquatech Cluster har opprettet et eget nettverk for lakseslakteriene i hele Norge: Slakterinettverket. Nettverket består i dag av over halvparten av landets slakterier. Deres tilbakemelding til oss er at de opplever det nye direktivet som krevende, og at de må håndtere det helt alene. For selv om det i teorien er mulig å følge det nye regelverket, er realiteten at det er svært dyre investeringer som må gjøres for at de skal kunne imøtekomme kravene. I tillegg har regelverket vært praktiser ulikt, og næringen opplever at norske myndigheter har vært svært passive i utarbeidelsen av IED. Nå som regelverket innføres, er det slakteriene som står igjen med regningen; først for å måtte investere flere ti-talls millioner for prosessutstyr som skal rense prosessvann og avvanne våtslam, for deretter å håndtere de enorme mengdene med våtslam som er resultatet av denne rensingen. Den eneste løsningen til håndtering som foreligger per dags dato, er at lakseslakteriene tvinges til å betale for at våtslammet fraktes bort.
Lakseslakteriene sitter dermed igjen med regningen og ingen verdi.
Slakterinettverket ble etablert som et resultat av håpløsheten som lakseslakteriene føler på rundt Industriutslippsdirektivet, men også fordi bioresten som produseres som følge av rensing av prosessvann gir enorme muligheter. Muligheter for nye verdikjeder og for gjenbruk av tapte ressurser. En åpenbar mulighet for slammet er energiutnyttelse og tilbakeføring som gjødsel til jordbruket gjennom produksjon av biogass og biorest, eller via produksjon av biokull.
Men er dette den beste måten å utnytte slammet på?
Lakseslakteriene i Norge ligger ikke geografisk gunstig til for slik utnyttelse. Vi trenger løsninger som reduserer bruk av dyre/krevende transportløsninger, vi trenger lokale løsninger og vi trenger en høyere verdiøkning enn det energiutnyttelse og tilbakeføring til jordbruket gir.
Vi i Slakterinettverket har ikke alle løsningene på hvor og hvordan prosesslammet skal utnyttes videre, men det vi vet er at Slakterinettverket kommer til å jobbe tett med lakseslakteriene, med FoU, med leverandørindustri og med øvrige næringer for å finne gode, verdifulle løsninger som kommer slakteriene, miljøet og menneskene til gode.
Jobber vi sammen blir også veien til mål mindre ensom for hvert enkelt slakteri.
Ragn-Sells og Eide Fjordbruk i samarbeid om biogass fra fiskeslam
Kun innloggede medlemmer kan legge igjen en kommentar Logg inn
Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!