En Kalmarunion for avfall

500 år etter at Kalmarunionen sprakk er avstanden i den nordiske avfallssektoren stor.

leder

Det lå et historisk sus over Avfall Sveriges årsmøte i Kalmar. Det ble det snakket om samarbeid og samhold på inn- og utpust både fra scene og i kaffepauser.

Så var det da også her den nordiske forbrøderingen ble nedfelt i tekst i 1397. «De skal forblive i én samdrægtighed og kærlighed, således at ingen af dem skal skille sig fra de andre med nogen tvedragt eller splittelse», står det å lese i unionsbrevet.

Tradisjonelt har det vært tett samarbeid og læringsutveksling også på avfallsfeltet. Svenskene har i tur og orden vært inspiratorer og rådgivere ved etableringen av Avfall Norge, forbrenningsanleggene i Norge, fjernvarmeutbyggingen og ikke minst etableringen av biogassanleggene.

Hvorfor har så foreningene og deres mandater blitt så forskjellige?

Og hvorfor har avfallsfaglig samarbeide mellom Norge og Sverige blitt så vanskelig?

Vi sender jo 1,3 millioner tonn avfall til gjenvinning i Sverige – og mottar aske til deponi tilbake.

Årsaken til det begrensede avfallsfaglige samarbeidet ligger rett og slett i forskjellene.

Avfall Sverige er kommunenes avfallsforening. Alle svenske kommuner er medlemmer i Avfall Sverige. På årsmøte deres deltok 610 kommunale tjenestemenn, fageksperter og ikke mindre enn 70 lokalpolitikere.

Der Avfall Norge igjen vurderer navneskifte og bredde ut medlemsmassen er tanken helt fraværende på den andre siden av grensen. I Gustav Vasas ånd vil Avfall Sverige tviholde på sin selvstendighet og tydelighet.

De private avfallsaktørene må pent finne seg i, bokstavelig talt, å stå utenfor. Informasjonsskjermene i konferanselokalet oppfordrer deltakerne til å krysse gaten og besøke utstillingen til de «Assosierte medlemmene».

Det er ikke bare logistiske grunner til at de private aktørene er henvist til parkeringsplassen.

Avfall Sverige vil ikke engang vurdere tanken om å slippe dem på innsiden.

Er Avfall Norge slik?
Nei, Avfall Norge er en hybrid med medlemmer fra både offentlig og privat virksomhet – samt mange andre som ikke er avfallsaktør, men som har en eller annen relasjon til avfall.

Er Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs slik?
Ja, til dels. Men det nasjonale og internasjonale engasjementet og fullmaktene fra de offentlige avfallsaktørene i Norge er spredd mellom Avfall Norge og Samfunnsbedriftene. Og derfor blir ingen av dem helt anerkjent som tilsvarende Avfall Sverige.

Avfall Sverige vil derfor sannsynligvis ikke samarbeide intimt med en norsk forening der private bedrifter eller «avfallsfaglig uvedkommende» er likeverdige medlemmer og har påvirkningskraft til å motarbeide kommunene og deres avfallsvirksomheters interesser.

Hvis norske kommunale etater, selskaper og IKS-er skal ha nærmere samarbeide med Avfall Sverige, må nordmennene søke samarbeide på likt nivå.

Det er sikkert riktig at Avfall Norge – med den medlemsmassen man har – sier fra seg navnet «Avfall Norge» og finner et mer passende navn som spiller på sirkulær økonomi, ressurser og bærekraft.

Men, siden de private avfallsaktørene samler sitt næringspolitiske og faglige engasjement i Norsk Industri, bør de offentlige samle bena og sette sitt engasjement inn i en tilsvarende forening som Avfall Sverige. Det betyr sannsynligvis Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs. Og de bør belage seg på å ta den posisjonen Avfall Norge hadde da foreningen ble etablert, slik at de kan matche Avfall Sverige og bli en nasjonal og europeisk interesseorganisasjon og partner.

Avfall Norge derimot, bør kanskje sikte enda bredere med nytt navn og enda videre målgruppe. Hva det skal bli og være, får medlemmene deres bestemme i de prosessene som nå pågår. Men innbyggernes avfallsfaglige interesser bør ivaretas på en helt annen måte enn hva som skjer nå. Og slik kan også private bedrifter og Norsk Industri få en bedre motpart og samarbeidspartner.

Det kommunale avfalls-Norge bør derfor samle beina og titte til Kalmar hvis de skal få ta del av det skandinaviske og europeiske utviklingssamarbeidet.