Fiskeensilasje til biogassanlegg – er det konkurransevridende praksis i Norden?

Biprodukter fra fiskeoppdrettsnæringen behandles i all hovedsak på danske biogassanlegg. Har danskene et konkurransefortrinn utover særskilte støtteordninger for biogassproduksjon? Det kan synes som at norske myndigheter ikke kontrollerer om utførselen er lovlig og at danskene heller ikke følger regelverket for innførsel og til varmebehandling. Verdier for flere hundre millioner ser ut til å havne i Danmark fordi kravene i felles EU-regelverk ikke følges.

Line Diana Blytt, seniorrådgiver Norwaste

Mye av fisken som ales opp i norsk oppdrettsnæringen dør, er syk eller er for skadet til at den kan ende opp som matfisk i butikker og restauranter. Fisk som ikke kan brukes som mat ender normalt opp som fiskeensilasje. Hvis den ikke kan brukes til fôr sendes den til biogassanlegg for produksjon av biogass og gjødsel, og mesteparten ender opp i danske biogassanlegg. Ifølge Miljødirektoratets rapport fra 2022 om virkemidler for biogass i de skandinaviske landene, mottar både svenske og danske biogassanlegg driftsstøtte, noe norske anlegg ikke gjør. Men, kan det også være at det er andre forhold som gjør at biogassproduksjonen blir mer lønnsom utenfor Norge? Er det faktisk så enkelt at regelverket for behandling av fiskeensilasje til biogassanlegg ikke blir likt håndtert i Skandinavia og at dette medfører konkurransevridning? Hvem har i så fall skylden for dette?

I rapporten fra SINTEF Ocean, «Analyse marint restråstoff 2021». anslås at ca. 20 % av produksjonen fra oppdrettsnæringen, det vil si 99 tusen tonn fiskeråstoff går til biogassanlegg. Vi vet at mye av dette eksporteres ut av Norge. Hvis man sammenligner SINTEFs anslag med tollstatistikken, er det store forskjeller i mengder. Ifølge norsk tollstatistikk fra 2021 var utførselen 179 tusen tonn til nordiske land i kategorien “Animalske produkter, utjenlig til menneskeføde, ikke til dyrefor”. Dette tallet inkluderer biprodukter som ikke er fisk. I den danske statistikken for 2021 er det spesifisert at 122 tusen tonn fiskeavfall (fiskebiprodukter uegnet til menneskemat) var innført fra Norge. I den danske statistikken er det derfor sannsynlig at noe av dette går til fôrproduksjon, men hvor mye er usikkert.

Stort biogasspotensiale

Fiskeensilasje har et biogasspotensiale på ca.1,49 MWh per tonn, og hvis all innført fiskeensilasje til Danmark går til biogassproduksjon, tilsvarer dette 182 GWh. Biokraft på Skogn fikk nylig en leveringskontrakt for biogass med verdi på 2,7 milliarder kroner for å levere litt over 1TWh fram mot 2030, som omregnet tilsvarer ca. 2,5 kr per kWh. Hvis all utførsel av fiskeensilasje til Danmark blir til biogass, snakker vi om biogassverdier opp mot 454 mill. kroner per år. Men hva som er riktig tall for utførsel av fiskeensilasje til biogassanlegg er ikke lett å lese av statistikken. Det er ihvertfall betydelige mengder fiskeensilasje fra norsk oppdrettsnæringen som har bedre vilkår utenfor Norge til biogassproduksjon enn i Norge, og dette støtter resultatet fra flere norske studier som viser at biogassproduksjon uten tilgang på fiskeensilasje ikke gir lønnsomme prosjekter.

Fisk som ikke er egnet til menneskemat kalles animalske biprodukter, og biprodukter av fisk kan kort fortalt deles inn i to risikokategorier. Biprodukter i kategori 3 kan brukes både til fôr og biogass/gjødsel, mens biprodukter i kategori 2 kun kan brukes til å produsere biogass og gjødsel. Dette er definert i animaliebiproduktforskriften som er et EU-regelverk fra 2002, som ble opprettet for å beskytte dyrehelsen mot smittsomme sykdommer. Fiskebiprodukt må tilsettes syre slik at det ikke begynner å gjære, lukte og lage trøbbel under lagring og frakt. Det er et eget regelverk som gir krav til behandling av fiskebiprodukter i kategori 3 og kategori 2 (K2 fiskeensilasje). Fram til 2015 var ikke kravene tilpasset K2 fiskeensilasje. Kravet var da at K2 skulle trykkokes ved 133° i 20 ved 3 bars trykk, noe som ville produsert en uhåndterlig geleklump. I perioden fra regelverket kom i 2002 og fram til 2015 ser det ut til at man har handlet og behandlet K2 fiskeensilasje som om det var kategori 3, altså lavrisikomateriale. Det vil si at kravet var bare syretilsetting, ensilering, og man stilte ikke krav til trykkoking så lenge fiskeensilasjen gikk til biogassanlegg med et hygieniseringstrinn. Det var det så godt som ingen biogassanlegg i Norge på denne tiden som mottok fiskeensilasje og brorparten gikk til danske anlegg. Oppdrettsnæringen sendte dermed fiskeensilasje til Danmark.

«Hordafôrmetoden»

Kanskje så Danmark gjennom fingrene med at fiskebiproduktet var K2 fiskeensilasje, og godkjente biogass med hygienisering på 70°C i 1 time som er kravet for kategori 3. Kanskje deklareringen var feilmerket fra opprinnelsessted, altså definerte som kategori 3 og ikke kategori 2? Kanskje hadde Norske myndigheter en underhåndsavtale med Danmark om at selv om praksisen ikke var helt i tråd med regelverket, var dette en lur måte å få avsetning på en stadig voksende mengde K2 fiskeensilasje i norsk oppdrettsnæringen. Danmark ville ha råstoff til gass og Norge ville ha en oppdrettsnæring med god økonomi.

I juni 2015 fikk Norge innført det som kalles «Hordafôrmetoden» i det europeiske regelverket. Det vil si at både fiskebiprodukter i kategori 3 til fôr og K2 skal kvernes, tilsettes syre til pH 4 på opprinnelsessted, deretter skal ensilasjen sendes til et eget prosessanlegg som kvernes ensilasjen ytterligere ned til 10 mm, tilsettes syre til minimum pH 4 med holdetid på 24 timer og deretter varmebehandles ved 85° i 25 minutter. Det betyr at alle land i EU skal varmebehandle K2 fiskeensilasje etter disse bestemte kriterier i et eget godkjent prosessanlegg. Regelverket gir ikke mulighet for at enkeltstat kan gi dispensasjon fra kravet selv om det går til biogassanlegg med annen type hygienisering.

Mattilsynet mangler oversikt

En av årsakene til at vi ikke finner ut hvor mye biprodukter som blir eksportert til Danmark er at biprodukter ikke er regulert som avfall, og det føres ikke nasjonal avfallsstatistikk for eksport av fiskeensilasje. Det er definert som handel med biprodukt, et råstoff uegnet til menneskeføde. Det er Mattilsynet som er ansvarlig myndighet for regelverket og skal ha tilsyn med at handelen går rett for seg, for eksempel merkekrav og at det sendes til godkjent virksomhet. Våren 2022 var det en høring på endring av regelverket. Den oversatte malen for handelsdokumenter for innenlands handel hadde en ordlyd som gjorde at det ikke var et eksplisitt krav om å oppføre hverken godkjenningsnummer for transportør eller mottaker av biproduktene. Dette kan virke som en «liten» feil, men det kan ha medført at Mattilsynet ikke har helt oversikt over hvor mye fiskebiprodukter som eksporteres via mellomledd og at de heller ikke kan spore råstoffet fra opprinnelsessted til behandlingssted. Trolig har Mattilsynet heller ikke prioritert å kontrollere om avsender merker forsendelsen med rett kategori hverken innenlands eller til utlandet.

Traces er EUs database for import og samhandel av blant annet animalske biprodukter. Når EU-land handler biprodukter innad i EU, skal det følge med en melding om innførsel i systemet. Det gir tilsynene mulighet til å føre kontroll på hva som kommer over grensen. Den som sender og den som mottar skal være registrerte. Har skal man oppgi hvor det kommer fra (avsender) og hvem som er ansvarlig på bestemmelsessted (mottaker) og begge parter skal være godkjente i de EU-landene de tilhører. Norge og Danmark benytter Traces, og sånn sett er alt vel. For kategori 2 materiale må man i tillegg underrette både myndighetene i avsenderlandet og mottakerlandet om den ønskede forsendelsen og søke mottakerlandet om tillatelse til å innføre materialet til det aktuelle landet. Mottakerlandet kan beslutte enten å godta forsendelsen med eller uten vilkår eller å avvise den. Det å få ut data fra Traces er vanskelig, og det er ikke designet for å gi oversiktlig statistikk. Systemet ble også oppdatert nylig og da ble mye av historiske data dessverre borte.

Trolig i strid med EU-regelverket

Fungerer Traces og blir det fulgt opp for fiskeensilasje? Vi vet at ikke-varmebehandlet fiskeensilasje sendes til Danmark, men ut fra godkjenningslister i Danmark finnes det ikke godkjente anlegg for behandling av K2 fiskeensilasje. Hver forsendelse med K2 skal gjennom en søknadsprosess, men i e-innsyn (offentlig journal) kommer hverken søknader eller vedtak opp. Man kan jo spørre seg om det i det hele tatt sendes søknader om handel med K2 og at Danmark heller ikke setter vilkår for innførsel av ikke-hygienisert K2 ensilasje. Danmark setter kanskje lempeligere krav til varmebehandling av K2 da de har lang praksis for at biogassanlegg «alltid» har behandlet fiskeensilasje. Uansett hva som er årsaken til denne praksisen er den trolig både i strid med EU-regelverket som skal beskytte dyrehelsen og virker konkurransevridende med hensyn til behandling av K2 fiskeensilasje og produksjon av fornybar og ettertraktet biogass.

Danske myndigheter har lenge vært pragmatiske med hensyn til å regulere de mange husdyrgjødselbaserte biogassanleggene, og tillater disse å ta imot inntil 25 prosent avfall og biprodukter uten at de må få en tillatelse under avfallsregelverket. Men Danmark har ikke hjemmel til å endre kravet for varmebehandling av K2. Det er tilsynsorganet i EU som har ansvar for EU-landenes håndtering av animaliebiproduktforordningen.

Praksisen har over mange år trolig gitt oppdrettsnæringen reduserte kostnader for håndteringen av sitt fiskeavfall. Samtidig kan næringen neppe være bekjent med at håndteringen av biprodukter ikke er i tråd med EU sitt regelverk som nettopp skal beskytte dyrehelsen. I mellomtiden bidrar praksisen til at norske biogassanlegg har høyere behandlingskostnader enn sine konkurrenter i Danmark.