Kull, aske og biogass – rapport fra studietur til Sverige

Interregprosjektet «Steg mot et fossilfritt landbruk» inviterte 3. mai til studietur i Sverige for å se på bruk av biogjødsel i praksis.

TORD PRL ARALDSEN, Regional koordinator Biogass Oslofjord.

Hvordan spre biokull?

Én ting er helt sikkert: Om du ikke graver det ned direkte kan det være lurt å vente til det er vindstille eller til det regner litt.

Interregprosjektet «Steg mot et fossilfritt landbruk» inviterte 3. mai til studietur i Sverige for å se på bruk av biogjødsel i praksis. Her fikk vi se hvordan Edvard Hamiltons pakker og bruker biokull på Hjelmsäter gård.

For Edvard gir anlegget flere fordeler. Pyrolyseprosessen gir han det varmen han trenger på gården og biokullet er en ettertraktet salgsvare. Blant kjøperne er Stockholm kommune, som bruker biokullet i bedene til trærne i byen. Ikke bare er dette en teknologi for karbonfangst, men kullets evne til å holde på vann sparer kommunen for betydelige kostnader knyttet til vanning.

Men biokullet har enda en kunde. Sertifiseringsordninger gjør det nemlig mulig for private bedrifter som ønsker å redusere sitt klimafotavtrykk å kjøpe «kvoter» fra Edvard. En ordning som i noen grad kan sammenlignes med opprinnelsesgarantier, bortsett fra at brukeren egentlig ikke trenger å ha noe forhold til produktet. Bedriften som kjøper sertifikatene, trenger altså ikke å benytte seg av biokullet. Til gjengjeld må Edvard skrive på kvitteringen til de som kjøper det fysiske biokullet at dette ikke kan brukes i deres klimaregnskap.

Uansett om du er for eller imot økonomiske ordninger som denne, er budskapet fra Edvard klart: denne ordningen eller lignende insentiver må til for å få lønnsomhet i teknologier som bidrar til å løse klimakrisen.

Senere var vi på besøk hos Vadsbo Biogas AB, som produserer rundt 18 GWh oppgradert biogass med gjødsel fra 1.300 kyr på én gård. Satt i Norsk kontekst tilsvarer dette et «relativt» stort bruk som overgår antall storfe i hele Indre Østfold kommune. Til tross for størrelsesforskjellene er det fremdeles interessante erfaringer å hente, blant annet at hele anlegget egentlig er et resultat av at bønder som produserte økologisk mat hadde et økende behov for økologisk gjødsel. Husdyra sammen med biogassanlegget gir dem nettopp dette.

Det å bruke biogass og biogjødsel til å tilrettelegge for økologisk produksjon i Norge kan være en interessant tanke, ettersom at Norge ligger langt etter de andre Nordiske landene når det kommer til økologisk matproduksjon.

Dagen etter var vi på besøk til Sötåsen naturbruksskole. Ikke bare har de en egen biogasstraktor og et eget biogassanlegg knyttet til fjøset på gården, men de oppgraderer gassen med en svært billig oppgraderingsenhet som benytter aske. Karbondioksidet i biogassen reagerer med asken og produserer kalkstein, mens metanet går gjennom uberørt. Svovel blir også fjernet gjennom denne prosessen. Ulempen med teknologien er at den fremdeles i liten grad er automatisert, og det krever mye arbeid med å frakte og skifte askefiltrene.

Et annet interessant pågående prosjekt på Sötåsen er test av teknologi for ekstrahering av protein fra gras. Målet med teknologien er å kunne produsere kraftfôr av lokale råvarer som kan redusere behovet for å importere soyabasert fôr. Prosessen gir noen reststrømmer som kan brukes til å produsere biogass.

På slutten av turen var vi innom Gasum sitt anlegg Kartåsens biogassanlegg. Anlegget produserer omtrent 65 GWh LBG fra restråstoffer fra landbruket og nærliggende industri. Blant annet mottar de store mengder kornavrens og et restprodukt fra en spritprodusent i området. Gasum kunne fortelle at de hadde planer om fem nye store anlegg i Sverige, og ett i Norge, men ville ikke røpe den mulige plasseringen for dette helt enda.

Kort fortalt er det mye spennende aktiviteter som foregår rett over grensa!