Folkefinansiering kan bli såkornsmidlene som får landbrukets klimatiltak til å gro – men myndighetene må med

Landbruket må tilpasse seg økt klimarisiko og overgangsrisiko, men landbruksmidlene bidrar i for liten grad til klimainvesteringer i ny infrastruktur. Kan folkefinansiering føre til flere klimatiltak i det norske landbruket? Vi har undersøkt nordmenns ønske om å bidra til nettopp dette.

Av Per Espen Stoknes, Olav Soldal (BI), Sylvia W. Skjeldrup (Høyskolen Kristiania) & Sissel Hansen (NORSØK)

I 2019 inngikk bondeorganisasjonene og regjeringen en intensjonsavtale om å kutte 5 millioner CO₂-ekvivalenter i landbruket innen 2030. Ifølge Miljødirektoratets siste beregninger har landbruket redusert sine klimagassutslipp med 6,6 % siden 1990, men det siste tiåret har reduksjonen stagnert, med tiltagende metanutslipp.

IPCC har beregnet at forbedret jordbearbeiding og økt jordkarboninnhold kan bidra til å kutte oppimot 6 mrd. tonn CO₂ ekvivalenter globalt innen 2030. I Norge vil økt moldinnhold i jorda, gjennom gjødselstiltak, kunne bidra til et betydelig karbonopptak årlig.

I en nylig forskningsartikkel har vi undersøkt nordmenns holdninger til folkefinansiering av klimatiltak som bl.a. annet kan føre til økt karbonopptak i landbruket. Kan lokal folkefinansiering bidra til å sette fart på klimaomstillingen i landbruket, samtidig som at folk får kompensert for eget karbonfotavtrykk?

Størst støtte til tiltak med lav klimaeffekt

Gjennomsnittlig oppgir hver person å være villig til å bidra med 161 kr per folkefinansieringskampanje som støtter et klimatiltak i landbruket. Den yngre aldersgruppen (mellom 18-34 år) har en signifikant høyere betalingsvillighet, på 247 kr. Det er også en noe større betalingsvillighet blant de som ser klimaendringer som en stor trussel, men vi finner ingen signifikant sammenheng mellom holdninger til klimaendringer og støtte til klimatiltak i landbruket.

Studien tar utgangspunkt i fire klimateknologier i landbruket som til sammen kan føre til betydelige utslippskutt i sektoren innen 2030. De fire teknologiene ble utvalgt på bakgrunn av naturvitenskapelige analyser av agronomiske og drivhusgassdrivende egenskaper, at de er anslått å være teknisk gjennomførbare, samt hva bøndene selv oppga som attraktive investeringsmuligheter (undersøkt i en separat studie). I landbruket varierer potensialet for klimakutt fra gårdsbruk til gårdsbruk, avhengig av klima og kulturlandskap. Prosjektene måtte dessuten være konkrete og håndfaste for å passe inn i en folkefinansieringskampanje.

Tiltakene som ble foreslått er: solcellepanel installert på låvetak, biogassanlegg basert på gårdens egne dyremøkk, stripespreder med slepeslange som effektivt sprer naturgjødsel på jordet og pyrolyseanlegg til produksjon av biokull til gjødsling.

Av de fire klimateknologiene angir et stort flertall at solceller på låvetak er mest attraktivt å støtte (gjennomsnittlig betalingsvillighet på 187 kr per person). Deretter følger biogass (177 kr), før stripespreder (142 kr) og biokull (141 kr).

For noen befolkningsgrupper, f.eks. de yngre aldersgruppene og menn, fremstår biogassanlegg som mest attraktivt. På tvers av alle gruppene fremstår likevel tiltakene med beregnet størst klimaeffekt, som minst attraktive. Både biokull og stripespreder fremstår som ukjent for utvalget, noe som nok er et resultat av lite mediedekning og oppmerksomhet rundt disse løsningene. Biokull er dessuten foreløpig lite utprøvd under norske forhold.

Et flertall oppgir å kun være interessert i å støtte tiltak i sitt nærområde. På det bredere spørsmålet om å støtte klimatiltak generelt oppgir 62% at det er ganske sannsynlig at de vil støtte lokale tiltak, mens 54% oppgir å være interessert i å støtte internasjonale tiltak. Blant underutvalget som ønsker å donere lokalt er gjennomsnittlig betalingsvillighet på 342 kr.

Undersøkelsen vår peker på at folk generelt har dårlig kjennskap til årsakene til klimagassutslipp i landbruket og dermed er lite kjent med hva som kan bidra til effektive kutt. Det fremgår også at de færreste fremdeles har en særlig kjennskap til eller erfaringer med folkefinansiering og at dette er avgjørende for interessen for slike kampanjer.

Myndighetene må med

Skal slike kampanjer vi skisserer bli interessante og betimelige for vanlige folk å bidra til gjennom folkefinansiering må teknologiene fremstå som forståelige, håndfaste og realiserbare, og her vil myndighetene spille en betydelig rolle. Over halvparten mener det vil hjelpe dersom myndighetene støtter opp om slike tiltak og 41% av utvalget utrykker at det primært er regjeringens ansvar å redusere klimagassutslipp i landbruket.

I dag dekker kun en liten andel av landbrukssubsidiene direkte investeringer i ny infrastruktur og teknologi ved norske gårdsbruk. En fersk gjennomgang fra OECD konkluderer med at Norges gjeldende støtteordninger primært subsidierer de utslippsintensive produksjonsformene. Samtidig vet vi overgangen til produksjonsformer med lave utslipp vil kreve betydelige investeringer på det enkelte gårdsbruk.

Vår studie viser at nordmenn flest ønsker å bidra til et klimavennlig landbruk. Den viser derimot også at en eventuell folkefinansiering av klimatiltak i landbruket står overfor betydelige hindringer. For det første må effektive ‘karbonopptaksteknologier’ og tiltak kommuniseres tydeligere i klimadebatten rundt norsk landbruk. Videre, må myndighetene på banen for å gi prosjektene legitimitet og støtte. Kombinasjonen av folkefinansiering og støtte fra f.eks. Innovasjon Norge eller Enova, kan tilrettelegge for å teste ut nye og innovative teknologier for reduserte klimagassutslipp og økt jordkarbonopptak.

Denne uken blir nye klimaambisjoner diskutert i Glasgow. Skal vi få handling ut av klimakonferansenes lovord, må befolkning og myndigheter i større grad støtte opp om nye, innovative klimaløsninger i landbruket.

Referanseartikkel:

Stoknes, P. E., Soldal, O. B., Hansen, S., Kvande, I. og Skjelderup, S. W. 2021. Willingness to Pay for Crowdfunding Local Agricultural Climate Solutions. Sustainability. 2021; 13(16):9227. https://doi.org/10.3390/su13169227

(Kronikken er tidligere publisert i Nationen)