Leder
Karbonfangstanlegget på Mongstad. Foto: TCM

Er det norske CCS-prosjektet Langskip for fastlåst eller er de åpne nok for nye løsninger?

Norge er ikke alene om CCS. Arbeidet med å gjøre hele næringskjeden rimeligere og mer effektiv pågår for fullt i Europa. Da er det kanskje smart å være åpne for nye løsninger for Langskip. Er vi åpne nok for nye løsninger, spør Cnytt.no på lederplass.

Klimatoppmøte COP26 i Glasgow vil til stor del dreie seg om fangst, bruk og lagring. Spesielt sett med norske øyne. 20 milliarder skal det norske prosjektet koste – Langskip. Det var derfor ikke unaturlig at tema raskt ble tema og at Bellonas Fredrik Hauge gikk ut og sammenliknet karbonfangstmotstandere med pandemiens vaksinemotstandere.

Svaret fra Naturvernforbundet og Greenpeace kom kjapt. Slike kommentarer ville de ha seg frabedt og mente at man heller burde avkarbonisere energiproduksjonen. Debatten er i gang.

Diskusjonen mellom miljøaktivistene er bare barnemat i forhold til det som vil komme. Når det er så store pengesummer involvert vil man oppleve kryssende, parallelle og motstridene interesser. Og ikke minst at det vil komme nye ideer i form av tekniske løsninger og forretningsmodeller.

Men er de velkomne?

Et av de tidlige rammevilkårene er selve forretningsmodellen for Langskip. Her får tre store oljeselskaper – Northern Lights – monopol på den delen av næringskjeden det eksisterer forretningsmodell for: Transport og lagring. Den delen som man ikke vet hvordan skal finansieres, er det utslippspunktene som må betale for selv: Selve fangstdelen.

«Capture» – fangstdelen svever i det uvisse

Dette er den delen av karbonfangsten industrien, forbrenningsanleggene, biogassanleggene og alle de andre utslippspunktene foreløpig må betale selv – med beskjedne bidrag fra myndighetene – og er de heldige – bidrag fra EU.

Noen etterlyser produsentansvarsordninger for å begrense utslippene og /eller finansiere fangsten. Andre foreslår CO2-avgift på avfall eller sluttbehandling av avfall, mens andre igjen går for kvoter. Det er nok frustrerende for mange at innovatørene og myndighetene ikke begynte det norske karbonfangsteventyret med å definere forretningsmodell for fangstdelen.

«Usage» – bruksdelen finnes det forretningsmodeller for

Det fangede karbonet sendes til industriell utnyttelse og selges som produkt. Kanskje med en returordning som gjør det økonomisk lønnsomt å «pante» utslitt produkt slik at karbonet kan gjenvinnes til ny produktproduksjon.

«Capture» – lagringsdelen finnes det definitivt forretningsmodell for

Her har norske myndigheter altså gitt Northern Lights monopol på lagringen i Nordsjøen. Og ikke bare dét – de har også fått monopol på transporten fra havner til utsendelsesstedet på Vestlandet. Og det er ikke helt uproblematisk. For hva skjer om nye aktører kommer på banen med nye, billigere løsninger?

Eksempelvis for havner som skal brukes til utsendelse og som må bygges om til formålet. Det koster milliardbeløp. Pengene investeres for å møte kravene til måten Northern Lights logistikkløsning for båter skal laste opp og transportere CO2`n til Vestlandet.

Men, hva om fangstselskapene – de som fanger karbonet – får tilbud om en smartere, billigere og bedre logistikkløsning? Som reduserer behovet for milliardinvestering i havnene – og som kan bruke andre og billigere båttyper eller transportløsninger til sjøs?

Norge er ikke alene om CCS. Arbeidet med å gjøre hele næringskjeden rimeligere og mer effektiv pågår for fullt i Europa. Da er det kanskje smart å være åpne for nye løsninger for Langskip. Er vi åpne nok for nye løsninger?

Relaterte saker
Kommentarer

Bare innloggede medlemmer av AB Pluss kan legge inn kommentarer. Logg inn

Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!

Nyhetsbrev
Beklager, her gikk noe galt. Vennligst prøv igjen.
Takk for påmeldingen! Sjekk innboksen din for bekreftelse.

Få nyhetene rett i innboksen

Abonner på vårt gratis nyhetsbrev!

Siste nytt fra Biogassbransjen.no
Aktuelle artikler fra våre søster-nettsteder
Kommersielle partnere