Europeisk deponiavvikling saboteres av svensk gjerrighet, dansk molboskap – og norsk sløseri

Skandinavisk miljøpolitikk er i ferd med å bli en dårlig vits om svensken, dansken og nordmannen. Årsaken er at vi har basert vår energi- og gjenvinningspolitikk på å være hverandres ukritiske marked. Nå kommer klimaregningene og da fungerer ikke markedet. For jokeren er CO₂  – og det koster penger – som før var gratis.

LEDER

Man må betale penger for å brenne avfall. Ulempen er at det gir fra seg CO2-utslipp. Og den kostnaden ser ut til å konkurrere ut inntekten for forbrenningsanleggene. Men ikke klimagevinsten. Problemet er at klimagevinsten ikke gir pekuniære inntekter.

Det betyr at i den nye, sirkulære tidsalder har svensker og dansker sett at de faktisk importerer CO₂-utslipp når de importerer avfall fra utlandet. Danskene vil derfor avvikle mange av sine relativt nye forbrenningsanlegg og i Sverige kommer det nå politiske utspill om å redusere forbrenningen og avvikle importen av avfall.

Markedskreftene har hittil basert seg på enkle fakta. I Norge kommer 10% av varmeenergien fra fjernvarme. 50% av brenselet utgjøres av avfall. Det innebærer at vi har en nasjonal underkapasitet på energigjenvinning på litt over 40 prosent – eller vel 1,4 millioner tonn årlig.

Den norske underkapasiteten tilsvarer 3,5 Klemetsrudanlegg. Underkapasiteten skyldes norske myndigheters håndhevelse av innføringen av deponiforbudet 1. juni 2009. Da skulle 430.000 tonn gå fra deponi til behandling i Norge. I stedet ble det en økt eksport av avfall fra Norge til Sverige.

Deponiavfallet fra 2009 på 430.000 tonn som skulle gått til nyetablert norsk energigjenvinningskapasitet havnet i Sverige fordi det var billigere å brenne der. I Sverige kommer 50 prosent av varmeenergien fra fjernvarme og avfallet utgjør ca. 27 prosent av brenselet. Fjernvarme begynte svenskene med 40 år før oss nordmenn og Norge var altså i en dyr etableringsfase uten muligheter til å konkurrere med svenske priser.

Det ble fra 2009 satt opp østeuropeiske trailere med «melkeruter» fra Sverige med brune/hvitevarer til Norge og etter noen runder kabotasje i Norge, går trailerne tilbake til Sverige med norsk avfall. Resultatet er at markedsprisen på energigjenvinning blir satt i Sverige. Markedsprisen er lavere enn kostnadsnivået i Norge og satte en stopper for videre utvikling av energigjenvinning og fjernvarme i Norge.

At det resulterte i 27 prosent nedgang i kontainertransport på skinner mellom Norge og Sverige – samt en konkurs i et NSB-selskap –  var det ingen som tenkte mye over. Selv den ytterste kommune i fjordarm på Vestlandet sendte – og sender – sitt avfall forbi BIR i Bergen over Haukeli, forbi Klemetsrud og til ovner i Linkøping, Malmø, Stockholm – og en tid gikk også noe til Danmark.

I Danmark kommer 70 prosent av varmeenergien fra fjernvarme. Og danskene har for lenge siden satt eksportforbud på sitt restavfall – hjemlet i «EUs nærhetsprinsipp». De behøver avfallet sitt i sin energiforsyning. Men, de importerte gjerne avfall fra Norge, om enn ikke i nærheten av de svenske volumene fra Norge.

Nå slår altså prisen for energigjenvinning inn for fullt. Den heter karbonfangst. Og den er dyr, veldig dyr. En korttenkt løsning er da å brenne minst mulig.

Problemet er at avfallsforbrenning også er et miljøtiltak. Det er faktisk i hovedsak et miljøtiltak. Bieffekten er varme- og strømproduksjon. Det glemmer mange.

Man brenner avfall i stedet for å legge det på deponi. For på deponi slipper avfallet ut mange ganger mer giftige gasser – og CO₂ – enn om det ble energigjenvunnet til fjernvarme og strøm.

I Europa legges det ca. 50 millioner tonn avfall på deponi hvert år. Deponiene slipper ut mange, mange ganger så mye giftige klimagasser som forbrenningsanlegg. Det gjenspeiler også avfallshierarkiet – eller avfallstrappan som man sier i Sverige.

Det ideelle er at det ikke oppstår avfall. Det nest-beste er ombruk, dernest materialgjenvinning som eksempelvis biogassproduksjon. Nederst i avfallshierarkiet kommer deponi. Men, man løser ikke miljøproblemene ved å glemme det nest nederste trinnet – energigjenvinning.

Hvis vi nordmenn tok hånd om vårt eget avfall og våre naboland importerte avfall som ellers gikk på deponi, ville de totale utslippene bli kraftig redusert. Spesielt om tyskerne, nederlenderne, engelskmennene og andre relativt velstående europeiske land tenkte likedant. De landene som har forbrenningsanlegg bør med andre ord brenne mest mulig avfall – som ellers ikke kan materialgjenvinnes NB!. Og skjøte på fra land som deponerer, om man har ledig kapasitet.

Men, det skjer ikke. For selv om klima og miljø er europeisk, er miljøpolitikken det ikke. Den er nasjonal. Som vår regjerings  O₂-avgift som kun straffer forbrenningsanleggene – og ikke stimulerer avfallsbesitter til økt materialgjenvinning.

Ideelt sett burde Norge bygge tre Klemetsrud-anlegg til og ta hånd om vårt eget norske avfall.

Og vi burde være med å etablere sorteringsanlegg i Øst-Europa og så importere og brenne restavfallet deres sammen med avfall som bør graves opp fra 100 år med deponering rundt om i Europa.

Energien som oppstår i energigjenvinningsanleggene kan erstatte strøm. Den kan eksporteres til Europa og bli til lys og arbeide der. Forutsetning er at man ser Europa og klima under ett.

Hvis Norge behandlet eget avfall nasjonalt, er det grunn til å tro at vi får nærhet til fraksjoner som kan ha plussverdi. Det er mye som går på trailer til Sverige som burde vært sortert ut i Norge.

Da må man ha politikk som stimulerer nasjonalt – og til europeisk samhandling. Ikke politikk sett med gjerrige svenske øyne, danske molboøyne og sløsete harry-handlende norske øyne.